Aquarium World











HISTORIE:

Det store spranget

Grays katt

Warington

 
 
Robert Warington - en akvariepionér
I 1850 fremla kjemikeren Robert Warington sitt arbeide vedrørende akvarier for The Chemical Society i London. Han hadde studert tidligere forskeres resultater med akvariehold, men fremfor alt også eksperimentert selv. Warington var kjemiker, og det er i dag meget fascinerende å lese hvor undrende og imponert han beskriver de livets vidundere som han mener å ha vært vitne til i sitt akvarium.
Waringtons artikkel
Waringtons akvarium
Warington startet sitt personlige eksperiment i mai 1849. Han valgte en glassbeholder på ca 55 liter. Denne dekket han over med et stykke tynn musselin, strukket over kraftig kobbertråd, for - som han skriver - å 'holde ute så mye som mulig av det sotete støvet i Londons atmosfære, uten samtidig å hindre den atmosfæriske lufts frie passasje'. Beholderen ble fyllt omtrent halvfull med ordinært springvann, og bunnen dekket med sand og mudder. Noen steiner ble lagt inn som dekorasjon og for å tjene til skjulesteder for fiskene. En liten plante av Vallisneria spiralis ble også satt nedi. Fiskebesetningen utgjordes av to små gullfisker.

Problemene starter
Dette så en kort tid ut til å gå bra, skriver Warington. Men så begynte noen av bladene på Vallisneriaen å visne og gå i forråtnelse. Vannet ble grumset, og alger ("mucus, or green, slimy matter") begynte å gro over beholderens sider og på vannoverflaten. Han antok (sannsynligvis med rette) at dette ville kunne føre til at 'fiskenes sunne liv ville lide, og deres vitale funksjoner kunne bli ødelagt'. For å rette på den skjeve utviklingen tilførte Warington nå akvariet 5-6 individer av - hva han kaller 'en meget nyttig, liten renovasjonsarbeider' - damsneglen Lymnaea stagnalis. De fjernet ganske hurtig både algene of de visne bladene, og holdt for fremtiden dette i sjakk.

Trivsel
Etter dette trivdes Vallisneriaen så godt at det som opprinnelig hadde vært én plante, ved høsten hadde blitt til 30 nye planter. Mange av disse sendte opp sine lange, spiralformede blomsterstengler over vannflaten. På et tidspunkt talte Warington mer enn 40 blomster.
Fiskene var også livlige, fargesterke og virket svært sunne. Det samme gjaldt sneglene, som formerte seg flittig. De nyklekkede snegleungene ga fiskene et kontinuerlig tilskudd av levende fôr.

Biologisk balanse
Dermed - skriver Warington - har vi den beundringsverdige balansen opprettholdt mellom dyre- og planteriket ("...and that in a liquid element"). Ved respirasjonen forbruker fiskene oksygenet i vannet og produserer karbondioksid. De spiser insekter og små snegler, og utskiller avfallsstoffer som er velgnet, rik næring for plantene. Plantene, på sin side, forbruker karbondioksidet som fiskene har produsert. Karbonet i dette bruker de til dannelse av eget vev, og oksygenet frigjør de i gassform som løses i vannet. Samtidig ernærer plantene seg fra de avfallsstoffer som fisker og snegler har avgitt og 'holder dermed vannet konstant i en klar og sunn tilstand'. Sneglene ("the slimy snail") finner sin næring i det visnende plantematerialet og de små, finfibrede algene. Dermed omdanner de det, som ellers kunne ødelegge hele systemet, til en rik og fruktbar næring for plantene, "...while it also acts the important part of a purveyor to its finny neighbours".

WARINGTON, Robert (1850): Notice of Observations on the adjustment of the relations between the Animal and Vegetable Kingdoms, by which the vital functions of both are permanently maintained. The Quarterly Journal of the Chemical Society of London, 3:52-54

 

© 1999, Aquarium World